Endelig fikk jeg meg en tur ut igjen. Har bokstavelig talt ikke vært ute på evigheter, så det var med stor iver jeg tok dette årets første skritt utover den deilige ubegåtte isen, hvis det er noe som heter det. Isen varierte fra ca 8-15 cm. De delene av vannet hvor sola hadde fått herje vilt var det 8 cm, mens skyggesiden hadde rundt 15 cm. Det var et tynt lag med snø på isen, men noen steder hadde snøen blåst bort. Helt perfekt. Det eneste som ikke var perfekt var isborret mitt, og selv om isen ikke var allverdens tykk slet jeg med å komme meg gjennom. Jeg måtte faktisk presse alt jeg hadde nedover og gå rundt og rundt for å få skjæret til å ta tak. Nå er ny borrkrone bestilt av Leirud, så neste pass blir det litt lettere å få borra seg et hull eller fem.
Da jeg dro hjemmefra var det -8 grader, og jeg tenkte at så fort sola kom ville tempen stige betraktelig og det ville være levelig både for meg og fisken utpå der. Men det jeg ikke tenkte på var at det ofte er litt kaldere innover i skogene. Da jeg kom frem viste tempen -15 i bilen, noe som ikke er særlig digg. Og det er heller ikke noe særlig for fisken om man skulle være så heldig å få en kubbe man gjerne vil slippe ut igjen. Heldigvis tok det en evighet før jeg fikk agnfisk, så jeg var ikke i gang med ismeite før sola stekte greit og det var levelig ute. Dette var altså ikke en problemstilling jeg behøvde å tenke på. Etterhvert ble morten spinnvill og jeg bæggæ agnfisk i bøtter og spann. Men i sånne vann holder det som ofteste med 4 mort, og da jeg hadde 20 stk tenkte jeg at det var helt greit å stoppe mens leken var god.
På nappvarslerene var det stille, men jeg hadde nok å gjøre med å bytte agnfisk, rense hullene for is, ta bilder, sjekke at sena ikke hadde fryst fast i strikken, drikke kaffe og slappe av så det ble aldri kjedelig. Men plutselig kom det et par pip, og jeg lista meg bortover isen. Da jeg kjente hva som var i den andre enden skjønte jeg raskt at dette var feil art, nemlig snipe. Den var liten, kjip og slapp. Jeg kakka den i hodet og la den på isen. Småen synes det er kult å se åssen fisk ser ut inni så den måtte bli med hjem.
Snipe klar til disseksjon.
Etter denne var det slutt på alt som kan kalles spenning, bortsett fra at jeg hørte en hund som prøvde å bjeffe seg selv til døde, bjeffelyden kom nærmere og nærmere helt til jeg hørte et skudd fra et våpen og etterpå ble det helt stille igjen. Ikke vet jeg hva som skjedde, men jeg tenkte ikke så mye mer på det bortsett fra at jeg var meget godt fornøyd med å få fred og ro i mine overfølsomme og hørselsskadde ører etter 17 år som gitarist i deathmetalband. En helt normal dag i skogen med andre ord.
Når jeg er ute gjør jeg flere ting enn å fiske, det å fange litt av dagen med fotografiapparatet er en av tingene jeg synes gir meg en viss glede og ikke minst er det hyggelig å se på gamle bilder. Om noen år er jo disse bildene gamle, så da har jeg noe å glede meg til! Det er viktig å alltid ha noe å glede seg til... Jeg avslutter dermed denne rapporten med noen bilder av denne vakre vinterdagen.
Neste tur blir om mulig enda bedre, for da har jeg nytt superskarpt skjær på borret, og jeg skal teste de nye varslerene mine!
Sollys gjennom skogen.
"Solnedgang over hardt vann med snø oppå."
Den skumle, skumle skogen. Når man fisker etter abbor i skumle vann må man ofte gå gjennom en skummel skog i tussmørket på vei hjem. Alskens dyr, troll og andre ulumskheter gjemmer seg her, og hvis jeg en gang skulle forsvinne så er jeg borte for alltid, garantert! Jeg pleier å overbevise meg selv om at det ikke er noen grunn til å være redd, og at alle ulumskhetene er mer redd for meg enn jeg er for dem, og det har faktisk funka et par ganger.
Jørgen Ø
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar