Abborfiske og redningsaksjon.

.  

Abborfiske er høstens store greie, det å kjenne den friske, kalde lufta i nesa, lete opp fisk og prøve å få den til å nappe er ikke annet enn fantastisk spennende og givende. Man glemmer alle bekymringer så fort man er på vannet, og fokuset endres til det man skal gjøre denne dagen. Hvor er fisken? Hva vil den ha i dag? Gjør jeg ting riktig?  Her kommer en liten fortelling fra forrige tur.  En tur som ikke ble helt som forventet.

    

Utrolig deilig syn som møtte meg ved slippen om morgenen. Krøkla vaket overalt, det var vindstille og skyfritt. Det eneste som manglet var draugentåka. 

Jeg kjørte litt rundt, på søken etter fisk, og det var langt mellom de som ville ha gummien jeg serverte, men på den fjerde plassen sto det et par bitevillige fisk. Kasta helt inn på grunna, og jiggen ble sugd rett inn da den landa på bånn. Etter en god abborfight kunne jeg håve og veie fisken til 1240 gram. Fikk noen flere tøffinger på samme plass etter denne.  Men bettet dabbet fort av igjen, og jeg måtte ut på letetokt igjen. Fant til slutt noe mer fisk, men det stoppet på rett under kiloen. 

"Randig riddare" som våre kjære Svenske naboer pleier å si. Eller "stripete kriger" som det ofte blir sagt her til lands.  Det er noe spesielt med disse skapningene. Blir aldri lei av å se en fin abbor over kiloen. Men jo større de blir desto tøffere blir de. I år får jeg mye fisk på 12-13 hekto, vanskelig å bikke halvannen. Men får håpe det skjer før året er omme, og det skal jo heller ikke være lett. 

Mens jeg kjørte rundt, på jakt etter sulten fisk, fikk jeg plutselig se Morten Martiniussen og kameraten hans som sto og vinket til meg inne ved fjellknausen, og det så ut som om de trengte hjelp. Litt uheldig kan man si at han var, som både hadde en motor som ikke virket som den skulle, og i tillegg tok båten inn mengder med vann. Det var såpass ille at han faktisk kunne forlist. Men det ordner seg alltid for bra folk, pleier man å si. Her er han i full gang med å øse båten sin med med urinalen min, mens jeg tauer`n inn.  Men det meste av vannet var inne i mellom skroget. Litt heldig at jeg dukket opp i rett tid, og fikk tauet sjefen inn til slippen. :-)

Morten ble etterhvert glad i øsa.  



Jaja, noen turer blir mer minnerike enn andre, og ikke alltid pga av bra bett eller en spesiell fangst. Noen ganger er det uforutsette hendelser som gjør turen minnerik, både på godt og vondt. Det er sånn livet er. Heldigvis gikk det bra denne gangen også.