Noen ganger må jeg til dette vannet. Det er megaseigt, jeg kan telle på mange hender hvor mange ganger jeg har vært der oppgjennom åra, men kun på en hånd hvor mange store abbor jeg har fått. Jeg tar en tur jevnlig for å komme en tur nærmere den ultrastore abboren. Men nå var det halvannet år siden jeg hadde fiska her, så jeg tenkte det var på tide med en økt. Det var også min aller første tur på isen noensinne i dette vannet. Været var strøkent og sola varmet litt. Hadde det bare ikke vært for den sure vinden...
Fire stenger ble strategisk plassert utover isen. Strategisk er relativt, men steder jeg synes virker spennende, om ikke annet. Må stole på magefølelsen. Den styrer mye av mitt fiske ihvertfall. Magefølelsen blir sikrere med åra, og nå er jeg snart en gammel kæll så jeg begynner å stole på den.
Jeg satt i stolen og slappet av og nøt solen som varmet i ansiktet. Jeg hadde gjort det lenge. Det eneste man hører er fuglekvitter og noen ravner som sier kra kra. Plutselig hører jeg en lyd fra en nappvarsler. Varsleren min låter nesten som en ravn som sier kra, så jeg bør nok bytte tone på den varlseren tror jeg..
Jeg går bort for å se hva som skjedde, og ser at sena hadde løsnet fra strikken. Sena sto på skrå under isen. Stanga ble løftet og jeg strammet inn slakken og ga et anstendig tilslag.
Det var tungt og deilig. Endelig skulle jeg få den svære abboren som svømmer her tenkte jeg. Fisken jobba akkurat som en stor abbor pleier å gjøre, og jeg tenkte overhodet ikke på at det kunne være en annen art enn abbor. Men da den omsider kom opp til hullet så jeg prikker. "Faen, det er ørret" sa jeg til meg selv. Jeg så også at det var en ganske stor ørret. Da den viste seg i hullet gjorde den et lite utras og ble litt hissig. Den hadde ikke særlig lyst til å komme opp av hullet på 205 mm. Stort hull er viktig når man fisker etter stor abbor, da blir det mye lettere å få fisken opp.
Etter en fight jeg følte som udramatisk ble den lirka den opp av hullet. For en sykt nydelig fisk sa jeg inni meg og gikk bort til avkrokingsmatta. Denne måtte jeg jo veie. Ørreten ble lagt i en kiwipose og jeg hang den på vekta. Det sto 2490 gram. Posen veier 20 gram, så jeg trakk fra den og kunne konstatere ny ørretpers på 2470 gram. Jaja, bedre enn ingen ting tenkte jeg. Jeg vet det er teit å være skuffa over noe som er en drømmefisk for mange, men jeg er jo så gira på abbor. Skuffelsen bleknet da jeg tok en skikkelig titt på den der den lå på matta. For selv om jeg ikke fikk drømmeabboren i dag heller, så hadde jeg fått en utrolig strøken brunørret. Og jeg er definitivt ikke en ussel artsrasist, så langt ned kan jeg ikke legge lista. Jeg synes alle fiskearter er kule, og denne ørreten var digg!
Utrolig flotte farger på den og kroket underkjeve.. Vann med ekstremt mye små byttefisk som mort og abbor må nok til for at en ørret skal få slik kondis i et lite skogsvann her i området. Det er ikke like mye insekter og bugs her som der de spiser seg store på bitte små kryp. Den hadde en K-faktor på 1,2 ifølge en K-faktor kalkulator jeg fant på det store internettet. Siden abboren blir diger her, så hadde det jo være rart om ikke ørreten også skulle bli stor. Mye byttefisk er ensbetydende med stor rovfisk. Så enkelt er det. Er det nok byttefisk blir rovfisken stor, og ørret er en fiskespisende rovfisk der forholdene ligger til rette for det.
Meterstokken viste 59 cm.
Slapp den som hør og bør pent ut igjen. Perfekte vann bør tukles med så lite som mulig, og denne flotte rovfisken måtte selvfølgelig ut igjen. Men jeg slipper ut alt jeg får. Skal jeg ha fisk til middag drar jeg på sjøen og fisker makrell, sei og torsk. Noen ganger kjøper jeg fiskepinner i butikken. Småen synes fiskepinner er godt, jeg synes det er helt greit.
Fikk denne abboren også, utrolig strøken og medium stor. Men om noen år er den skikkelig stor, så sant den får være i fred for de som vil ha abbor til middag. Det er veldig få abbor som blir mediumstore og store i de skogsvanna der abboren blir diger, derfor må også de som er mellomstore ut igjen også. All fisk som har blitt store nok til at de har begynt å spise fisk må ut. Derfor liker jeg best å fiske der ingen andre fisker, eller hvor jeg vet at det kun er seriøse storabborfiskere som holder på siden de tar vare på fisken. Jeg mister troa når jeg vet at et vann blir fiska mye i. Små vann som ligger for nærme veien gidder jeg stort sett ikke en gang å prøve.
Uansett så ble det en fisketur jeg ikke glemmer med det første, men nå gleder jeg meg til isen går så jeg får kommet meg ut på åpent vann med skuta igjen. Ingenting er bedre enn det:-)
I linken under kan man se en film der jeg slipper ørreten ut igjen.
Jørgen Ø
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar